Søk i persondatabasen



Søk på dette nettstedet


Senmiddelalder ca 1200-1480
Rennesanse og humanisme 1480-1600

Barokk 1620 -1715
Régense og Rokokko 1715-1770

Nyklassisisme: Ludvig XVi 1770-1789
Directoire 1789-1804, Empire 1804-1820

Historisme: Biedermeier 1820-1840
Haute Couture, stilforvirring 1840-1900

Viktoriansk stil 1890-1900
"La belle époque" 1900-1914

.
Våre aners klesstil

Anenes påkledning var et speilbilde av tidens politiske strømninger, samfunnsøkonomien, forholdet til kirken og holdninger i befolkningen. Men tekstilråvarer og skredderteknikk var også avgjørende.

Lavere samfunnsklasser hadde begrensede muligheter til å følge motestrømningene. For de øvre samfunnsklasser derimot, var påkledningen  en viktig del av identiteten og en nødvendighet for å bli anerkjent. Å "føre an" innen klesmoten var dessuten for mange et middel til å fremme sin egen posisjon. I Danmark og Norge har impulsene i særlig grad blitt hentet fra Frankrike, noe også Tyskland - i mindre grad England - inntil moderne tid.

Tekst og tegninger på denne siden er et redigert utdrag av en presentasjon om motens historie i internettprosjektet "TENK". Innholdet gjengis med tillatelse derfra.

Historisme - 1800-tallet

Historisme er en samlebetegnelse som innlemmer flere 1800-tallsstiler. Opptakten til århundret ble inspirert fra det egyptiske og antikke, mens barokke elementer, som puffermer og pipekrager, var en del av tendensene rundt 1820-tallet. Perioden 1830-60 gjenopplivet rokokkosilhuetter og dekor, mens det mot slutten av århundret var en total sammensmeltning av historiske stiler. Økt forbruk satte enda større fart på bomullsindustrien. De første konfeksjonsvarene ble produsert og varemagasiner dukket opp.

 

Biedermeier 1820-1840

Det var oppgangstider i industrien og dermed ble borgerskapets posisjon styrket. I borgelige kretser var kvinnen symbol på mannens velstand og skulle ideelt sett kun være til pynt i hjemmet. Den faste strukturen i silken gjorde det mulig å puffe opp ermene, som vokste simultant med volumet i skjørtet. Spileskjørtet gjorde igjen sin entré, men den nye varianten var lettere. Spilene var laget av hestehår – crin – og skjørtet av lin – derav crin o lin, eller krinoline.

Skjørtene rakk til ankelen og viste frem små sko som ble surret fast med sløyfebånd, lik ballettsko. Under skjørtekanten kom flere bomullsunderskjørt til syne. Hos småpiker kunne selv underbuksene - mamelukker - komme frem lik en bukse. Silhuetten fremhevet skrå skuldre som lignet barokkens flaskehals og etter hvert sank livlinjen fra under bysten. Den ble strammet inn lenger nede i livet – slik at livstykket fikk en hjerteform – à coeur.

 

 

Samtidig som timeglassilhuetten var karakteristisk for kvinner, oppsto det en lignende utforming i mannsdrakten. Enkelte menn brukte ”baskisk belte” – et korsettlignende liv – for å smalne midjen. Også for dem var skulderformen avrundet og de hadde oppuffede skinke-ermer på en timeglassformet jakke som rakk til knærne. Jakkeskjørtet struttet over buksene, som var blitt omfangsrike av legg i livet, men smalnet nedover mot bena. De var festet med hempe under skoene.

Kravatten, en blanding mellom sløyfen og halstørkleet, var festet rundt snippen. Den var så høy og stiv at den kaltes fadermorder. Kården hadde i løpet av revolusjonstiden byttet plass med spaserstokken. Utover på 1800-tallet kom de høye flosshattene i bruk – og allerede i 1835 ble den praktiske sammenleggbare flosshatten - chapeau claque – utviklet. Andre varianter av mannsdrakten var inspirert av stilen til engelskmennenes landadel og gentlemans klesskikk. Fra 1850 ble livkjolejakken kun et festantrekk – og ironisk nok ble knebukser senere hovedsaklig brukt av bønder og tjenerskap.

 

 

Nå hadde mannsmoten fått sin grunnform, med lange bukser, vest og jakke – lik dagens dress – og fra denne tiden synes utviklingen mest i detaljene. I borgerlige kretser, som var preget av stadig nye, uskrevne regler for etikette og stil, dukket det opp en type mann som mestret denne fokuseringen på detaljer til fingerspissene – en dandy, som på norsk kalles laps. Den selvbevisste og velstelte mannstypen finnes i alle tidsepoker, alle samfunn og innen alle klesstiler. Han kan være en disktret 1800-talls dandy eller en iøynefallende type – en slik den engelske stilforskeren Ted Polhemus kaller en påfuglmann, enten han er en forfengelig stylet punker eller en typisk rokokkoaristokrat.

 

Haute Couture - ca. 1850

Charles Frederick Worth (1825-1895) var den første som signerte sine kreasjoner. Fra bare å være ansett som en leverandør av klær, opphøyet han dermed sitt virke til å bli en kreatør – en kunstner eller designer – som fikk kundene til å komme til seg. Før det hadde skredderen gått bakveien som andre tjenere og håndverkere.

Den opprinnelige englenderen greide gjennom sin dyktighet og sine kontakter å imponere Keiserinne Eugénie, og dermed ble hans kreasjoner blikkfang for hele Europas moteslaver fra midt på 1800-tallet. Siden han lagde ferdige kreasjoner av fineste skreddersøm - haute couture - som han viste på modeller, regnes han for å være den første "couturier".

 

Industriell revolusjon 1800

Den industrielle revolusjon gjorde det mulig å kopiere nesten alt slags håndverk – noe som medførte en voldsom produksjon av gjenstander og blanding av stilarter.

Diskusjoner om stil og den gode smak la grunnlaget for kunsthåndverkets etablering innenfor høyskolene. Der så designfaget på skjønnhet som en relasjon mellom formgivning og funksjonalitet. Design omfattet all formgivning, fra industrielle oppfinnelser til bygninger, bruksgjenstander, interiør og klær. Det la grunnlaget for reformerende kunsthåndtverks-institusjoner som Bauhaus, Arts and Crafts-bevegelsen og Wienerwerkstätte. De hadde også stor innflytelse på reformer i kvinnedrakten.

 

 

Stilforvirring - ca. 1840-1900

Kvinnene lot den voluminøse krinolinen og en korsettsnurpet vepsemidjen overlesses av blondebesetninger, sløyfer, tvinnebånd og dusker som speilet mannens rikdom.

Under parasoller og med uskyldige kyser balanserte de nedover byens brosteinsgater på høyhælte snøresko. Men, det var sikkert en lettere jobb for skofabrikantene å lage støvlene enn det var for kvinner å bruke dem, for de hadde kun en type lest, ikke høyre og venstre.

 

Krinolinene kunne like gjerne hete kvinnemordere – for mange kvinner måtte bøte med livet fordi den subbet borti peisglørne, eller hektet seg fast i trappeoppsatser og kjøretøyer. Etter hvert som storbyene vokste – som følge av industrialiseringen – og de moderniserte gatene myldret av hestevogner og trikker, ble det mindre plass til de voluminøse skjørtene som nådde sine ytterpunkter på 1860-tallet.

Krinolinene ble erstattet av den rake motsetning. Det var like fullt et bur – siden silhuetten var så smal at bena ble bundet sammen ved knærne. Skjørtene ble igjen løftet opp bak, og nå ble køen støttet opp av kurver, hestehår eller kork – og fremhevet med puffer og rysjer. Bysten ble fremhevet mens magen ble strammet inn i noe som etter hvert ble hetende helsekorsettet. Motene skiftet mellom denne silhuetten – med kø – og en helt smal uten.