Søk i persondatabasen



Søk på dette nettstedet


Senmiddelalder ca 1200-1480
Rennesanse og humanisme 1480-1600

Barokk 1620 -1715
Régense og Rokokko 1715-1770

Nyklassisisme: Ludvig XVi 1770-1789
Directoire 1789-1804, Empire 1804-1820

Historisme: Biedermeier 1820-1840
Haute Couture, stilforvirring 1840-1900

Viktoriansk stil 1890-1900
"La belle époque" 1900-1914

.
Våre aners klesstil

Anenes påkledning var et speilbilde av tidens politiske strømninger, samfunnsøkonomien, forholdet til kirken og holdninger i befolkningen. Men tekstilråvarer og skredderteknikk var også avgjørende.

Lavere samfunnsklasser hadde begrensede muligheter til å følge motestrømningene. For de øvre samfunnsklasser derimot, var påkledningen  en viktig del av identiteten og en nødvendighet for å bli anerkjent. Å "føre an" innen klesmoten var dessuten for mange et middel til å fremme sin egen posisjon. I Danmark og Norge har impulsene i særlig grad blitt hentet fra Frankrike, noe også Tyskland - i mindre grad England - inntil moderne tid.

Tekst og tegninger på denne siden er et redigert utdrag av en presentasjon om motens historie i internettprosjektet "TENK". Innholdet gjengis med tillatelse derfra.

Viktoriansk stil
- ca. 1890-1900

Til tross for at hun fastholdt en strenghet som preget draktskikken sist i århundret, bestilte selv dronning Victoria kjoler fra Worth. Han var en ekspert i nydelige kreasjoner – utenpå samtidens korsett og de varierte skjørteformene.

Kvinner var dekket av klær, fra høyhalsede blondekrager til kjolekantene, som subbet bakken og ofte hadde et lite slep. Selv hendene var alltid tildekket utendørs, av skinn, sateng eller kniplingshansker. De store hattene og bruken av parasoller sørget for at solen ikke ødela den melkehvite huden – som var aristokratiets og det øvre borgerskapets tegn på at de ikke måtte utføre hardt arbeide.
 

 

 

 

Antrekk for enhver anledning

Det var et mangfold av regler for bekledning: til daglige visitter, spaserturer, hageselskap og veddeløp. I tillegg var der bestemte antrekk for stadig flere fritidssysler bla. ridning, tennis, sykling og etter hvert bilturer. Samtidig som de formelle anledningene – middager, ball og galla – også hadde klare retningslinjer i draktskikk. En overklassekvinne hadde mer enn nok med å planlegge, handle inn og ikke minst bare det å skifte den kompliserte habitten til alle disse begivenhetene.

 

På løse, luftige håroppsetninger balanserte hun bredbremmede hatter, dekorert med strutsefjær eller utstoppede fugler. Samtidig beveget hun seg grasiøst med sammenbundne ben. Det ga den smale kontrasten til endepartiet som struttet med en kø.
 

 

Fuglebryst

Overdekorert med sløyfer og rysjer – lik forbildet fra rokokkoen – dannet køen den nederste kurven i S-linjen, som gav kvinnene det karakteristiske fuglebrystet. Hvalbeinskorsettet var en nødvendighet for å gi denne formen. Til tross for pustebesværet korsettet forårsaket, ble det snørt så stramt at livlinjen ble mellom 20 og 30 cm. Derfor fikk den tilnavnet vepsemidje.

Den bleke huden kom kun til syne i aftenkjolens dype utringning – décolletagen. Den ble ytterligere pudret og blodårene kunne fremheves med kajal, siden det sarte idealet skulle virke like sårbart og føyelig som silhuetten.
 

Sminke på moten

Både det sjeldne synet av naken hud, og den raslende frou-froulyden av silke og blondeunderskjørter fikk blodet til å bruse i mennenes årer. Med sin evne til å mestre denne moten, kunne kurtisanene (som ble kalt for demimonder) for første gang klatre på rangstigen – via kunder og bekjente – helt opp til overklassens kretser.

Det ble ironisk nok de som banet veien for at sminke igjen vant aksept – innen disse «anstendighetens» kretser.

 

La belle époquel

Dronning Viktorias død frigjorde den godt voksne, festglade kronarvingen Edward VII. I tiårsperioden han regjerte før han døde, sto han i spissen for historiens siste overdådige selskaplighet som fråtset i overfloden fra kolonialismens rikdom.
 

Overflod, optimisme og forlystelser

Edward var friere enn moren både i livsførsel og klesstil – og det sies at det ble mote å ha den nederste knappen i jakken åpen, fordi han sjelden brydde seg med å kneppe den. Større ledighet i draktskikken smittet også til kvinnenes bekledning, hvor utringningene stadig ble dypere. Den utsvevende perioden kalles ”la belle époque”, men den overpyntede kvinnen fra denne tiden – ”la femme ornée” – måtte i løpet av tiåret vike for en langt friere og aktiv kvinne – ”la femme liberée”.

Etter som den strikte holdningen modererte seg, var det duket for danserinnene – som på afroditisk vis trollbant sitt publikum. På nakne ben, kun iført en tynn ermeløs serk, fremførte Isadora Duncan de frieste moderne bevegelser. Mata Hari gikk enda lenger. Med orientalsk mystikk, etnisk hodepynt og til klangen fra brede, bjellebesatte ankel- og armebånd, avslørte hun under gjennomsiktige stoffer sin totale nakenhet. Men de henrivende og fargesprakende forestillingene til Ballet Russes rystet, lik et jordskjelv og vekket både kultur- og moteretninger opp fra dvalen.

 

Paul Poirets korsettfrie stil

Paul Poiret er den som høster mest av æren innen motens nye retning. Med Ballet Russes opptreden fikk han kraftig medgang for sin allerede orientalsk-, empire- og antikkinspirerte design. Poiret hadde gått i lære hos Doucet, hvor han gjorde suksess med skuespillerkostymer, bla. til samtidens største heltinne Sarah Bernhardt. Denne forkjærligheten for det dramatiske fikk fritt spillerom i storslåtte maskeradeball som han elsket å arrangere.

Den store impressario anså seg selv som en kvinnenes frigjører, siden de med hans nye bølgende linje - ”la vague”– endelig kunne kaste korsettet, til tross for at han kort tid senere la bånd på deres skrittlengde i tønneformsilhuetten. Yndlingsmodellen, barndomsvenninnen og konen - Denise - var usminket, gutteaktig formløs og et ideal for hans stil. Han mente at moten hadde behov for en tyrann, derfor dikterte han til både henne og sine parisiske moteslaver: tunikaer, haremsbukser, kimonokåper og turbaner.

 

Poiret lot seg inspirere av den sprudlende fargeskalaen til vennene innen avantgardekunsten. Med fargesterke, orientalske og folkloriske elementer, sto hans kreasjoner - med den "naturlig" høye livlinjen - i stor kontrast til den forrige motens duse farger og de rigide S-kurvene. Enkelte anser ham, og ikke Worth, for å være den første designer – siden han i tillegg til klærne laget egen parfyme og designet hele konsept med interiør, accessoirer og luksusartikler - slik designerhusene har gjordt siden.

Moteimperiet omfattet egenproduserte stoffer, som maleren Raoul Dufy designet mønstrene på og en kunstskole som han grunnla. Han knyttet også til seg kunstnere som Paul Iribe og George Le Pape for å lage fargeillustrasjoner til motemagasinene. Fra Poiret åpnet butikken i 1903, hadde han enorm suksess både i Europa og i Amerika – inntil han ble innkalt til tjeneste i krigen. Da han åpnet igjen etter krigen, hadde både moten og kvinnen forandret seg.

 

Reformdrakter - fra ca 1850.

Bøndenes klær og etniske drakter, sammen med elementer fra mennenes ledige bekledning, var forbilder for kvinnedraktens reformatører deriblant Amelia Bloomer. Midt på 1800-tallet forsøkte hun å lansere en posete bukse under en tunikalignende, knekort kjole. Men, det var først mot slutten av århundret at frigjorte, sportslige kvinner trosset provoserte tilrop og brukte liknende bloomers til tur i fjellet eller på sykkel.

Gibsonpiken var derimot mer diskret. Sakte men sikkert ledet hun det reformerende synet inn i den tradisjonsbundne tankegangen til både kvinner og menn. Hun var en karikatur ført i pennen av Charles Dana Gibson - kledd i en moderert ledigere drakt av bluse og skjørt - og med samtidens korrekt nedslåtte blikk. Med sin perfekt smidige S-form og sin blyge, intellektuelle karakterstyrke banet hun veien mot et mer moderert kvinnesyn. Både det at overklassekvinner deltok i flere sportslige aktiviteter og at middelklassens ugifte kvinner tok jobb som sekretærer og ekspeditriser, innfluerte til at drakten adopterte flere elementer fra herregarderoben og ble stadig ledigere.

Den kvinnelige idealkroppen, med S-linjen, høstet stadig sterkere helsemessig kritikk fordi den deformerte brystkassen, skadet indre organer, og førte til puste- og fordøyelsesbesvær. Dette hadde i noen tilfeller fatale følger, mens de fleste strevde med svekket ryggmuskulatur – slik at de var hjelpeløse uten korsettstøtten. Vepsemidjen delte den timeglassformede kvinnetorsoen i to på en måte som ble ansett som unaturlig, og dermed uskjønn. Derfor skapte det engasjement i kunsthåndverkernes reformbevegelser – som jobbet aktivt med å utvikle nye og "naturlige" linjer – slik at kvinnedrakten samstemte med de enklere linjene i kunsthåndverket, interiøret og arkitekturens moderne stilretninger, som jugend og art nouveau