Søk i persondatabasen



Søk på dette nettstedet



NAVN OG OPPKALLING

Etternavnshistorie

 

De første reglene om etternavn som gjaldt i Norge, kom med pålegget om faste etternavn for adelen i Danmark i 1526. I praksis gjaldt det for adelen som var felles for Danmark og Norge og knytta til den danske kongen.

 
Overklassen, som særlig holdt til i byene, begynte med arvelige etternavn fra 1600-1700-tallet. Det var svært ofte danske og tyske etternavn, f.eks. Schreiner, Brun, Friis og Irgens. Dessuten var det sen-navn og steds- eller gårdsnavn med dansk eller norsk opphav, som Andersen og Dahl.

I mellomalderen og i flere hundre år etter det var det lite faste etternavnssystemer i Norden. I praksis ble ett eller flere tilnavn brukt om samme person, som disse mellomaldereksempla med moderne skrivemåte: Hellig-Olav, Olav Digre og Olav Haraldsson, og Hårek på Tjøtta. Helt fram til 1900-tallet kjenner vi liknende navneformer, både i byene og på landet, og det holdt seg best på landet. Nyere eksempler er Bakke-Hans, Hans i Bakken, Sjur-Olina (datter av Sjur), Svarte-Henrik, Vesle-Ola, Alf Prøysens Jordmor-Matja, og kirkebokformer som Hans Pedersen og Marte Pedersdatter. 

Dette var i praksis bruksmåten for folk flest fram til faste etternavn ble tatt i bruk, først hos overklassen og i byene, til sist på landet etter innføringa av personnavnloven i 1923. For samer og kvener har det vært annerledes.
 
Rundt andre halvdelen av 1700-tallet begynte konene i noen tilfeller å bruke samme etternavn som sine ektemenn. Midt på 1800-tallet var denne skikken trengt omtrent fullstendig gjennom i overklassen.
 
Andre byboere av begge kjønn brukte fram til tidlig på 1800-tallet sine fedres navn med sen- eller datter-ending, såkalte patronymer. De gikk stort sett over til arvelige sen-navn i andre halvdelen av 1800-tallet, først i de største byene. Etter hundreårsskiftet 1900 tok folk i byene mer og mer i bruk gårdsnavn som etternavn.
 
Da folk flest tok i bruk arvelige etternavn, ble ektemannens etternavn et felles navn for familien, også for konene.
 
På landsbygda var folk ført opp med patronym etter sine fedre i offentlige dokumenter, som i kirkebøkene. Når folk på landsbygda skulle ha faste etternavn, ble òg navn på gårdsbruk et naturlig valg, som følge av muntlig bruk. De ble òg i blant brukt i noen typer offentlige dokumenter, som f.eks. skatteregister.

Artiklene med rød tittel på denne siden er et redigert utdrag av et foredrag for DIS-Bergen i 2003 som ble holdt av Ivar Utne, Universitetet i Bergen. Foredraget hadde temaet:
”Hvordan folk flest fikk etternavn i Norge”

 

Mellomnavn

 

Skikken med ekstra fornavn av etternavnstype kom til Norge fra Danmark på 1700-talet, ikke minst ved nære familieband. Det samme gjaldt bruken av to normale fornavn. I praksis ble disse navna av etternavnstype brukt på samme måten som normale fornavn. I samme søskenflokk kunne de få hver sine ekstra fornavn, dels normale fornavn og dels forskjellige navn av etternavnstype.

Bruken av etternavn i mellomposisjonen, kunne enten være et etternavn fra tidligere slektsledd, eller det kunne være et navn henta utenfor familien. Når slike opphavlige etternavn ble henta innenfor familien, tilsvarte de i hovedsak vanlige bruksmåter for mellomnavn i dag.

Bruken av ekstra fornavn både av fornavns- og etternavnstype spredte seg på 1800-tallet til folk flest over store deler av landet. Dessuten ble etternavn fra andre enn familien òg noe brukt som første fornavn, som nevnt. Bruk av etternavn som første eller ekstra fornavn ble i stor grad stoppa av navneloven i 1923, først og fremst de ikke-familiære.

Oppkalling
 
Den vanlige praksisen for å kalle opp barn har fram til moderne tid vært følgende:
  • Første barn av riktig kjønn i nytt ekteskap fikk avdøde ektefelles navn.
  • Den førstefødte sønnen skulle ha sin farfars navn.
  • Neste sønn ble oppkalt etter sin morfar.
  • Den førstefødte datter skulle ha sin farmors navn.
  • Neste datter ble oppkalt etter sin mormor.
  • Barn født utenfor ekteskap fikk navn etter sine besteforeldre på morsiden. Barnefarens navn inngikk i patronymikonet.
 

Kvinners etternavn
For rundt 500 år siden var det vanlig i Norge og vestlig kultur at menn og kvinner hadde egne etternavn, i den grad de hadde faste etternavn. I skriftlige dokumenter ble de fleste kvinner nok helst skrevet med farens fornavn pluss "-datter" som ending eller tillegg.

Kvinners etternavn i ekteskap og samboerforhold har skiftet gjennom tidene.* Rundt andre halvdelen av 1700-tallet begynte konene i noen tilfeller å bruke samme etternavn som sine ektemenn. Midt på 1800-tallet var denne skikken trengt omtrent fullstendig gjennom i overklassen.

 
* Med byvekst og industrireising i store deler av Europa på 1800-tallet ble store folkemengder samla, og de var dessuten lite bofaste. Det oppsto behov for faste navn for familier, og da var det mer tradisjon for hans enn hennes. Noen beholdt sitt som ekstra fornavn.
 
* Personnavnloven i 1923 kombinerte tradisjon og det praktiske, deriblant for gifte kvinner. Justiskomiteen skrev at "det hverken er naturlig eller hensiktsmessig, at mann og hustru fører forskjellige slektsnavn". Kvinnene kunne beholde sitt eget etternavn som ekstra fornavn (§ 4).
 
* Med lovendring i 1949 fikk kvinner igjen rett til å bruke sine etternavn fra før ekteskapet. Begrunnelsen var at kvinners egen yrkeskarriere gjorde at de kunne trenge å beholde etternavnet når de giftet seg.
 
* Senere har likestilling ført til nye endringer, bl.a. at ektefeller kan velge konas etternavn som felles navn fra 1979, og fra 2003 kan begge ektefeller få doble etternavn sammensatt av begges navn, og kvinner kan få etternavn med mors eller fars fornavn og endingen "-datter".