| Notater |
- Boudewijn V fra Lille, også kalt den store (Arras 1012 - Lille?, 1. september 1067) var greve av Flandern fra 1035 og frem til sin død.
Som sønn og arving av Boudewijn IV og Ogiva av Luxemburg arvet han grevskapet da faren døde. Han giftet seg med Adéle av Frankrike (1009 - Mesen, 8. januar 1079) i 1028. Hun var datter av kong Robert II av Frankrike og Constance av Arles, og enke etter hertug Richard III av Normandie (?-1027).
Han mistet sine tyske rikslen i 1046, Valenciennes, ettersom han hadde sluttet seg til hertug Gottfried III av Nederlothringens opprør. Etter at han i 1056/1059 hadde sluttet fred og forsonet seg med den tyske keiseren fikk han herredømme over markgrevskapet Ename, et viktig bolverk i Lorraine (øst for elven Schelde som fra gammelt av anga grensen mellom Frankrike og det tyske riket). Slik fortsatte med å forsterke han farens politikk; å skaffe seg tyske rikslen. Boudewijns etterfølgere ble dermed lensmenn underlagt den tyske keiseren. Dette var da også grunnen til områdets navn, «Rijks-Vlaanderen» (Riks-Flandern).
Boudewijn, hans eldste sønn, fikk også et markgrevskap i len av den tyske keiseren, muligens var dette Ename. Dette forhindret ikke at Boudewijn V et par år senere sluttet seg til opprøret som hertug Gottfried med skjegget gjorde mot keiseren. I sammenheng med denne politikken tvang han enken etter Herman av Bergen (død 1051), Richilde av Hainaut, til å gifte seg med sin eldste sønn. Gjennom dette ekteskapet frarøvet han Herman og Richildes barn farsarven, og føyde grevskapet Hainaut til sitt eget Flandern. Etter at den tyske keiseren Henrik III (1056) plutselig døde mens sønnen Henrik IV var mindreårig, fører adelen i Lorraine, erkebiskop Anno II av Köln, pfalzgreve Hendrik I van Lotharingen fredsforhandlinger i Andernach (1056 og 1059) med Boudewijn. Ekteskapet han hadde fremtvunget mellom sønnen og Richilde var kanonisk ugyldig siden de var nært beslektet, men dette ble kort etter at fredsforhandlingene var avsluttet likevel godkjent av paven.
Gjennom giftermålet mellom Boudewijns yngste sønn, Friseren Robrecht og Geertrui, enken etter greve Floris I av Holland strakte den flamske innflytelsen seg over en stor del av Nederlandene. Respekten man hadde for Boudewijn var så stor at han ble anvist som fogd for Filip, arvingen til Frankrikes trone, da hans far kong Henrik I døde i 1060.
Innenfor grevskapene forsterker Boudewijn sin posisjon gjennom en reorganisasjon av den geografiske inndelingen. Han bytter ut de tyske gau med borggrevskap (fransk châtellenie, nederlandsk kasselrij) og minsket makten som klostrenes fogder har. Dette siste er dels grunnet innflytelsen fra Richard van Saint-Vannes kirkelige reformasjonsbevegelse. For å sørge for en bedre forbindelse mellom de brakkliggende, tynt befolkede områdene sentralt i grevskapet og de rike byene som vokste frem langs kysten og elven Schelde anla han en rekke nye byer inne i Flanderns: Torhout, Ieper, Mesen, Lille, Cassel og Aire. Disse nye byene ble borggrevskapenes seter, og hver av dem fikk retten til å arrangere et stort marked en gang i året for å tiltrekke seg kjøpmenn.
Like før han døde ga Boudewijn støtte til svigersønnen Vilhelm Erobrerens ekspedisjon til England i 1066. Dette var et farlig sjakktrekk, den anglo-normanniske blokken som kunne true Flanderns fremtid ble ikke svekket av dette. En av grunnene til at han likevel støttet Vilhelms ekspedisjon kan ha vært at han mente det ga ham en mulighet til å uskadeliggjøre en del av de adelige som reiste med Vilhelm på ekspedisjonen.
Boudewijn V døde 1. september 1067, og hans enke trakk seg da tilbake til et kloster i Mesen der hun avla klosterløftet. Adéle av Frankrike døde i klosteret i 1079.
Etterkommere
Boudewijn VI av Flandern
Matilda (1032 - Caen, 2. november 1083), gift med Vilhelm I av England, erobreren, hertug av Normandie og konge av England i 1053.
Robrecht I av Flandern, far til Adela som ble gift med Knut IV av Danmark.
[1]
- Kalt Baldwin V i England.
|
1013 - 1067 (54 år)